Veikart til 2050: De viktigste anbefalingene
Hvordan bygger vi et Norge med lave utslipp, konkurransedyktige selskaper og et samfunn som er godt å bo, leve og arbeide i? Veikart til 2050 peker ut fem kamper som må vinnes, og viser hvorfor beslutningene som tas de neste årene blir avgjørende. Rapporten er utviklet av Deloitte og Skift.
Klima- og miljøminister Sigrunn Aasland fikk overrakt næringslivets veikart av administrerende direktør i Deloitte, Cecilia Flatum på Skifts CEO-møte 14. oktober.
Foto: Sveinung Bråthen
Norge har brukt 35 år på å kutte klimagassutslippene med under 14 prosent. Fram mot 2050 skal utslippene reduseres med 90–95 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Samtidig må næringene og arbeidsplassene som muliggjør omstillingen utvikles.
Dette er bakteppet for Skifts nye strategiske veikart for omstillingen og moderniseringen av Norge. Rapporten bygger på Taktskifte-arbeidet og innspill fra medlemsbedriftene i Skift. Den samler langsiktige veivalg, konkrete milepæler og forslag til hvordan næringsliv og myndigheter kan samarbeide fremover.
Konklusjonene er tydelige: Innsatsen er for spredt, og rammebetingelsene endres for ofte. Bedrifter som skal investere langsiktig, trenger en retning som holder gjennom flere budsjettrunder og regjeringsskifter. Veikartets svar er å samles rundt fem områder som er avgjørende for å lykkes i omstillingen:
Kraftkampen: Nok kraft der den trengs
Elektrifisering og ny industri krever både mer fornybar kraft og et strømnett som kan levere den. Rapporten peker på at forbruket vokser raskere enn produksjon og nett bygges ut. Derfor må Norge også bruke energien vi allerede har, mer effektivt. Ett av veikartets mål er f.eks. 10 TWh lavere strømbruk i bygg innen 2030. Energieffektivisering kan frigjøre kapasitet og redusere presset på ny utbygging.
Sirkularitetskampen: Ressursene må brukes lenger og flere ganger
Ombruk, reparasjon og materialgjenvinning får en sentral plass i veikartet. Å holde produkter og materialer i bruk lenger kan redusere behovet for råvarer og energi, samtidig som det åpner for nye tjenester og forretningsmodeller. Rapporten etterlyser rammer som gjør sirkulære løsninger enklere å velge og mer lønnsomme. Dette berører alt fra forbruksvarer til bygg og tungindustri.
Karbonkampen: De vanskeligste utslippene krever egne løsninger
Deler av industriens utslipp kommer fra råvarer og kjemiske prosesser. Disse forsvinner ikke ved å bytte til strøm. Veikartet peker derfor på karbonfangst- og lagring, nye produksjonsprosesser og mer sirkulær materialbruk. Skal løsningene tas i bruk i stor skala, må teknologi, infrastruktur og kunder utvikles sammen. Her ser rapporten også muligheter for norsk teknologi og eksport.
Grønn vekst: Nye næringer trenger mennesker og markeder
Grønn vekst handler om å skape verdier og arbeidsplasser som flere kan ta del i. Norge kan bygge videre på sterke industri- og kompetansemiljøer, blant annet innen maritim virksomhet og energi. Men mulighetene krever kvalifisering, investeringer og etterspørsel etter løsningene. Rapporten løfter fram kompetanseprogrammer, regionale omstillingsplaner og offentlige innkjøp som viktige grep for å få nye næringer til å vokse.
Motstandsdyktighet: Samfunnet må forberede seg på klimaendringene
Utslippskutt og klimatilpasning må skje parallelt. Flom, skred og ekstremvær utfordrer allerede infrastruktur og verdikjeder. Veikartet mener derfor at klimarisiko må inn i ledelsens beslutninger om investeringer, innkjøp og beredskap. Motstandsdyktighet handler om å beskytte både lokalsamfunn og verdiene som bygges gjennom omstillingen.
De fem kampene henger tett sammen. Mer ombruk kan dempe kraftbehovet. Tilgang på kraft gjør utslippskutt og ny industri mulig. Kompetanse og stabile rammer gjør langsiktige investeringer lettere. Liten fremgang på ett område kan bremse fremgangen på flere.
Veikartet deler veien mot 2050 inn i tre faser: mobilisering fram mot 2030, skalering fram mot 2040 og et nytt lavutslippssamfunn fram mot 2050. Ambisjonen er et Norge med høy verdiskaping, levedyktig natur og gode lokalsamfunn.
For ledere og beslutningstakere gir rapporten et utgangspunkt for å vurdere egne veivalg: Hvor kan virksomheten bidra mest, hvilke avhengigheter må løses, og hvem må man samarbeide med for å komme videre?
