Vi kjenner klimarisikoen - men tar vi de riktige valgene?

Klimaendringene stiller nye krav til hvordan vi planlegger, investerer og bygger motstandskraft. På høstens samling i Skifts bærekraftnettverk var spørsmålet ikke bare hvilken risiko vi står overfor, men hvordan kunnskapen kan omsettes i bedre beslutninger og mer robuste samfunn.

Ekstremvær rammer allerede bygninger, infrastruktur og næringsliv, og risikoen vil øke i takt med klimaendringene. Samtidig finnes det ingen enkel oppskrift på hvordan Norge skal tilpasse seg.

Da Skifts bærekraftnettverk møttes hos Storebrand, presenterte Ingrid Hjort arbeidet fra ekspertutvalget for klimatilpasning. Storebrand, Telia og Rambøll viste samtidig hvordan klimarisiko og behovet for tilpasning treffer virksomheter og kritisk infrastruktur i praksis.

Klimatilpasning må skje der risikoen oppstår

Et sentralt budskap fra ekspertutvalget er at klimatilpasning i stor grad må skje lokalt og nær dem som kjenner risikoen best. Kommuner, næringsliv og husholdninger står derfor i førstelinjen, mens staten har en viktig rolle i å fjerne barrierer som manglende kunnskap, svak koordinering og regelverk, samt insentiver som ikke er tilpasset et klima i endring.

Utfordringen er at klimatilpasning er langt vanskeligere å måle enn utslippskutt. Det finnes ingen felles måleenhet som tilsvarer tonn CO₂, og dermed heller ingen enkel måte å beregne «klimatilpasningsgevinst per krone investert».

Samtidig er ikke all klimatilpasning nødvendigvis god klimatilpasning. Å dimensjonere for verst tenkelige scenario kan bli svært kostbart, og tiltak kan komme i konflikt med natur, miljø, estetiske og kulturhistoriske hensyn. Beslutningene må derfor bygge på lokale forhold, være langsiktige og samtidig kunne justeres når kunnskapen og risikobildet endrer seg.

Når klimarisiko får økonomiske konsekvenser

Konsekvensene av et endret klima blir stadig mer konkrete for næringslivet.

For forsikringsbransjen betyr økende skadeomfang at risiko får større betydning for prisingen. Storebrand viste hvordan behovet for å skille mellom objekter med høy og lav risiko øker når skadene blir en større del av kostnadsbildet. Det aktualiserer samtidig spørsmålet om hvordan ansvar og kostnader skal fordeles mellom forsikringsselskaper, privatpersoner og det offentlige.

For Telia handler klimatilpasning om å holde kritisk infrastruktur i gang når samfunnet trenger den aller mest. Når ekstremvær treffer, kan strøm, transmisjon og tilgang til basestasjoner falle ut samtidig. Ifølge Telia skyldes over 90 prosent av utfallene av basestasjoner under ekstremvær mangel på strøm.

Robusthet handler derfor om mer enn å sikre selve mobilnettet. Kraftforsyning, transport, fysisk infrastruktur, beredskap og samarbeid mellom myndigheter og næringsliv henger tett sammen.

Fra klimarisiko til resiliens

Dette var også utgangspunktet for Rambølls budskap om å se klimarisiko i et bredere resiliensperspektiv. Et robust samfunn må ikke bare forsøke å forhindre skader, men også kunne stå imot påkjenninger, tilpasse seg og raskt gjenopprette viktige funksjoner når noe skjer.

Ekstremværet Hans illustrerer forskjellen. Da Randklev bru kollapset, ble Dovrebanen stengt i ni måneder, med en oppgitt samfunnskostnad på 1,4 milliarder kroner. På Vinstra var det investert 125 millioner kroner i flomsikring. Da Hans traff, unngikk området skader på bygninger, næringsliv og mennesker.

Eksemplene peker mot en av de største utfordringene i klimatilpasningsarbeidet: Vi vet stadig mer om risikoen, men kunnskap fører ikke automatisk til handling.

Skal Norge bli bedre rustet for et klima i endring, må klimatilpasning derfor bli en del av ordinære beslutninger, investeringer og virksomhetsstyring og ansvaret må koordineres bedre på tvers av fag, sektorer og forvaltningsnivåer.