Petter Gulli: Arendalsuka 2040

Norges første, og til nå eneste, sirkulærminister Ingrid Liland fra MDG våknet til bølgeskvulp og blafring i seil. Hun gikk opp på dekk der kunnskaps- og innovasjonsminister Guri Melby fra Venstre ventet med to kaffekopper. Innseilingen til Arendal hadde begynt, og symbolsk nok hadde kapteinen latt statsminister Jan Christian Vestre og visestatsminister Tina Bru ta roret sammen - slik de hadde skiftet på siden valget i 2029.

På elleve år hadde Norge gått fra å være et oljedopet land som satt fornybar energi på vent, og fortsatte å investere store summer inn i en døende bransje, til å få bli en global ledestjerne på redusert materielt forbruk, grønn energi, og ikke minst sirkulærøkonomi. Et totalt nyskapende og ansvarlig land med et næringsliv og en start up scene som hadde gått forbi Sverige og Danmark i antall Unicorns - eller “Good Unicorns” som Financial Times og The Economist for noen år tilbake døpte resultatet av det norske innovasjonseventyret.

Hunt tenkte tilbake. Hvordan fikk vi til dette? Vel, det startet med en perfekt storm:

Et Stortingsvalg i 2025 som stort sett førte til mer av det samme, men der ytterpartiene på rød og blå side fikk enda mer makt til å stikke kjepper i hjulene på alt som ville forandre Norge.
En global verdensorden i kaos med en Donald Trump som direkte saboterte klimaforskning, mangfoldsarbeid og tilliten til vitenskap, kombinert med enda verre flommer, skogbranner og dødelige hetebølger.
En fallende olje og gasspris som delvis skyldes den overraskende freden i Ukraina, men først og fremst at prisen på fornybar energi falt så raskt at etterspørselen etter olje falt drastisk. Vi kunne ikke lenger klamre oss til at vi hadde den "grønneste" oljen.
Og sist, men ikke minst, tre år til på rad der Norge fortsatte å falle på de internasjonale innvovasjonsindeksene med påfølgende flukt - ikke av rikinger til Sveits - men av våre største talenter til utlandet.

Det var dette som førte til at yngre krefter i de gamle styringspartiene gikk sammen med de to grønne partiene i en stille revolusjon og startet det som nå er kjent som “Tyholmenerklæringen»

Denne nye regjeringsplattformen ble utviklet i hemmelighet i Arendal et helt år før valget i 2029, og hadde ett stort mål: Å skape en visjon for hva Norge skulle være i framtiden. Hva vi skulle leve av, hva vi skulle være kjent for, og ikke minst hva som skulle gjøre oss stolte.

En plattform som skulle bidra til å skape et sterkere VI. En felles forståelse og et nytt kollektiv, der forskere, politikere, akademia og folk flest (de vi en gang kalte forbrukere) var i mye tettere dialog. Noe vi fikk til, ikke minst takket være de nye folkepanelene som ble gjennomført årlig.

Vi skulle gjenoppfinne oss selv, vise verden at et rikt land kunne redusere material-, natur- og klimaavtrykket og dyrke fram nye regenerative forretningsmodeller samt øke mangfoldet i arbeidslivet- mens opplevd livskvalitet faktisk økte i hele befolkningen.

Liland smilte da hun så inn mot Arendal fra dekk. Det hele startet med erkjennelsen av at vi måtte skape en enda tydelige opplevelse av krise. Så det ble besluttet full letestans etter olje i løpet av fem år, noe som tvang hele kyst-Norge og all norsk industri til å tenke nytt.

Grepene vi tok på skolene hadde også begynt å ta form. Vi skjønte at norske universiteter ikke kunne være så spredt. Vi var nødt til å kraftsamle kunnskapen, og vi var nødt til å forske mer på det nye og ikke det gamle. Og ikke minst var vi nødt til å ha tydelig planer for å kapre de beste hodene. Derfor ble en satsning på forskning og akademia uten sidestykke satt i gang umiddelbart.

De nye robuste økosystemene vi hadde bygget for gründerskap, skalering og utvikling av et ansvarlig næringsliv var var blitt verdenskjente. Aldri hadde setningen LOOK TO NORWAY vært skrevet flere ganger i utenlandsk presse enn de siste årene.

Det hjalp selvsagt at vi hadde hatt 22 000 milliarder på bok - men som Guri Melby hadde sagt flere ganger: Bøker skal leses, ikke brukes til å oppbevare penger i. Så pengene ble satt i arbeid sammen med hele Norge.

En av motorene i alt dette var den tidligere fredsprisvinneren, medlem av FNs klimapanel (IPCC) gjennom ti år og Naturpanelet (IPBES) og forfatter av boka «You matter more than you think», professor Karen O’Brien og hennes sosiale start up C-Change, som peker på at vi aller er en del av systemet.

Da vi klarte å løfte dette fra et individuelt nivå, og forstå at vi alle var en del av systemene, og så bevisene på at når vi forandret oss så forandret andre seg med oss, så skjønte vi også at den setningen som hadde ligger som en klam hånd over de norske klimaarbeidet i så mange år var borte. Vi kunne ikke lenger si: “Det spiller ingen hva lille Norge gjør”, for vi visste nå at det ikke var sant.

Vi hadde klart det. Vi var på vei mot netto null i utslipp i 2050. Vi hadde noen av verdens ledende eksperter og selskaper på grønn energi. Alle som ville noe med sirkulærøkonomi studerte i Norge, alle som var opptatt av de nye naturbaserte forretningsmodellene studerte norske virksomheter. Det vi fortsatt kalte“ oljefondet” hadde faktisk vokst og ikke minst hadde vi grisebanket Finland og toppet verdens lykkestatistikk 4 år på rad. Vi var ikke nødvendigvis best på alt, men vi var blitt et forbilde for mange.

Ingrid Liland måtte sette sjøbein og sølte kaffe på de bærekraftige sneakersene til forsknings- og innovasjonministeren. Radich seilte ikke rett inn i pollen, men slo et slag utenfor kontoret til Grid Arendal, der Karen Landmark satt på kontoret og vinket, som en nudge tilbake til den kvelden i 2025 da en gruppe mennesker satt i bakgården til Grid og turte å drømme denne drømmen sammen.

Teksten ble første gang lest opp fra scenen til Grigg under Arendalsuka 2025.