Elektriske ferger, utslippsfrie byggeplasser og høye ambisjoner er en god start, men Norge har en lang vei å gå når det kommer til grønne innkjøp.
Det konkluderte Skiftmedlemmene Arntzen de Besche, RENAS, OBOS, Fremtind og Sønnico under en samling med fokus på grønne innkjøp denne uken.
Svein Terje Tveit, partner i Arntzen de Besche, var vert. Han har lenge vært opptatt av lovverket rundt grønne innkjøp. Selv om reguleringen av miljø i offentlige innkjøp begynner å bli omfattende, og krever at miljø skal hensyntas, etterfølges miljøplikten i liten grad, ifølge han.
– Det er fortsatt veldig uklart hvor langt plikten til å hensynta miljø i offentlige innkjøp rekker, selv om det ikke er tvilsomt at det faktisk er en rettslig plikt. Man går på en måte å venter på første rettsak, der noen tør å si at «her skulle miljø vært en større del avkonkurransen».
Potensialet er betydelig. I 2019 skal det gjøres offentlige innkjøp som omfattes av regelverket for nærmere 600 milliarder kroner. Sårt tiltrengte midler for selskaper som ønsker å bedrive grønn innovasjon. I tillegg kommer private innkjøpsprosesser som ofte følger samme eller lignende prinsipper som offentlige innkjøp.
Avfallshåndtering i forfall
I EUs anskaffelsesregelverk er ambisjonene høye: «It is of utmost importance to fully exploit the potential of public procurement … for smart, sustainable and inclusive growth». Bjørn Arild Thon, administrerende direktør i RENAS, delte erfaringer fra avfallshåndteringsbransjen, som viser at vi har en vei å gå dersom dette skal bli en realitet i Norge. Han trakk frem Veireno-skandalen som et godt eksempel på hva som skjer når pris vektlegges i for stor grad fremfor miljø og innovative løsninger i offentlige anbudsprosesser.
– Prisen ble vektet 75 prosent av Oslo kommune. Tilbudet så bra ut, men hele bransjen visste at det ikke ville fungere og gjøre jobben så billig.
Han viste til et ras av konkurser i bransjen som følge av at bedrifter legger tilbudene for lavt, og det faktumet at Norsk Gjenvinning nylig så seg nødt til å si opp avtalen med Asker kommune fordi de tapte penger. Innkjøperne har presset bransjen for mye på pris.
– Da blir man sittende igjen med gårsdagens løsninger. Kommunene har mye markedsmakt. Den burde de heller bruke på å etterspørre fremtidens løsninger, så vi kan få fart i det grønne skiftet.
Tusenvis av leverandører, milliarder av kroner
Karoline Petersen fra OBOS delte at konsernet i fremtiden ønsker at alle innkjøp som gjøres skal være bærekraftige, men at dette er en svært utfordrende målsetting. De jobber nå med å implementere en ny praksis.
– Vi har over 6000 leverandører, og alle er forskjellige. Likevel ønsker vi å stille strenge minimumskrav. Mer spesifikke miljø- og klimakrav må man stille i de enkelte avtalene, avhengig av hva som faktisk skal leveres.
En av utfordringene er hvordan man skal håndtere alle leverandøreleddene.
– Vi har valgt å sette en grense ved tre leverandørledd, og prøver nå ut dette i praksis. Det er en jobb å følge dette opp. Vi er i startfasen, og trenger både innspill og hjelp.
Maria Skattum fra det forsikringsselskapet Fremtind delte et par erfaringer fra grønne innkjøp forsikringsbransjen, som kjøper varer og tjenester for mange milliarder kroner i året.
– Min erfaring er at det kan ta opptil halvannet år og tilegne seg kunnskapen som trengs når man skal gjøre et stort innkjøp. Mange mener det bør ta mye kortere tid, men da er det veldig liten tid til å gjøre en ordentlig vurdering som favner bredere enn pris.
Marius Gjerset, teknologiansvarlig i ZERO, dro til slutt frem et par oppløftende eksempler på hva som skjer når grønne innkjøp får fokus.
– Vi har fått den første helelektriske Nesoddbåten fordi man i anbudsrunden spesifikt utlyste at man ville ha nye løsninger. Nullutslipp var førsteprioritet, og lavutslipp stod kun oppført i parentes!
I dag ligger det an til å bli investert i elektriske ferger mange steder rundt om i landet.
– Et annet godt eksempel er Difis beslutningen om at byggingen av Lambertseter Flerbrukshall skal foregå med en fossilfri anleggsplass.
