Dag O Hessen: På vei mot et rikt liv i 2050 - og 2500

«Framtiden er avlyst grunnet manglende interesse» dukker opp som graffiti på grå murvegger og i dystopiske tekster om framtiden. Helt sant er det åpenbart ikke, men som et spissformulert hjertesukk over «business as usual» både hos politikere og velgere. Faktisk er næringslivet i mange tilfelle mer på hugget, i alle fall dersom de får rammebetingelser som drar i riktig retning. Det er som kjent slik at markedet er en farlig herre, men kan være en god tjener.

I det jeg satte meg ned for å skrive disse linjene (21. juni) kom nyheten om at Erik Dammann var død. I 1974 samlet han 3000 entusiastiske mennesker i Nadderudhallen omkring budskapet om at den enøyde vekstideologien måtte forlates og at vi måtte tenke nytt om fordeling av godene. At vi er nødt til å søke andre verdier enn stadig økende velstand. Det er vanskelig å hevde noe annet enn at dette er blitt stadig mer aktuelt selv om vi fortsatt venter på den store omveltningen. Framtiden i våre hender lever heldigvis i beste velgående, og gradvis begynner Eriks budskap å sige inn også utenfor menigheten. For ettertiden har dessverre ofte dette budskapet blitt oppfattet som en traurig festbrems, en evig øvelse i å si nei til velstand og det som er “gøy”. En viktig del av budskapet til Dammann kan imidlertid summeres i det Arne Næss kalte det rike liv med enkle midler. Og visjoner om framtiden må være mer utopier og færre dystopier – selv om vi av og til trenger også dystopiene.

Veien til 2050 må begynne med at vi tar et skritt tilbake og spør oss hva som er viktigst for et godt liv. For de fleste er de fire på topp familie, kjærlighet, helse, natur, vennskap – i litt varierende rekkefølge. Ingen av disse slipper ut klimagasser eller spiser opp natur. Tvert imot krever de ofte at vi nedjusterer farten på tredemølla noen knepp, og tar oss mer tid til å leve.

Er dette en naiv utopi? Er det nei til framskritt, og veien til resesjon og elendighet? Nei, men det krever at mange nok er med på å tenke nytt både om hva vi selv ønsker for 2050, og hva vi ønsker for AS Norge? Ønskene i 2025 bør være annerledes enn de var i 1925. Interessant nok ser det ut som mange ønsker å tenke nytt, men er fanget i forestillingen om at alle andre er uenige. Slik er det ikke, og for å få til de gode vippepunktene vi trenger, enten de er normative, teknologiske eller økonomiske, begynner med at mange nok er med. Da blir det umulige mulig. Lettere å si enn å gjøre selvsagt, men historien har vist at det er mulig. Røykeloven og el-bilen kan nevnes som to eksempler.

Mye av det som har drevet utviklingen i retning av stadig økt produksjon og konsum, som igjen er roten til både klimagasser og naturtap, er konkurranse. Samfunn og næringsliv er på et eller annet vis drevet av konkurranse. Hele syklusen mellom produkt og marked dreier seg om det samme prinsippet, og mens produsentene løper der side om side på sine tredemøller, antas markedet (altså vi) å profitere på den stadige framgang og den stadige strøm av tilbud som ofte har det som sitt mål å dekke behov vi inntil nylig ikke ante at vi hadde. Et underliggende moralsk og politisk og spørsmål, og handler om hvordan konkurransen kan vris i en retning som bevarer dens positive, kreative sider samtidig som den nøytraliserer de negative virkningene blant annet med tanke på miljøet. Det er jo knapt noen hemmelighet at konkurranse både kan føre til at mennesker går i kjelleren og at naturen får pustevanskeligheter. Det grønne skiftet er jo i essens en konkurranse om de gode, CO2-frie løsningene. Men heller ikke her må vi være naive, et grønt skifte som fortsatt baseres på materiell vekst og økt forbruk av natur og elementer (som vi fortsatt ikke i særlig grad resirkulerer) er egentlig ikke så grønt. Vi må ta dette skrittet tilbake, eller se verden ovenfra – en fjelltopp er et utmerket sted å tenke fundamentalt nytt om livets og landets mål og mening. Kanskje var det derfor filosofene og klatrerne Arne Næss og Peter Wessel Zapffe maktet å se hva som var de egentlige verdier og forstå at essensen var et rikt liv med enkle midler. Vi må konkurrere om å oppnå et godt liv i 2050 – og til det trengs kanskje også mer samarbeid?

Så dette er visjonen for 2050, og ingen sier det er enkelt. Vi er fanget i en systemfelle som også er global, nasjoner kan ikke helt løsrive seg fra verden. Men de kan vise vei, og det er det Norge må gjøre. Verdens overforbruksdag, resultatet av vårt globale fotavtrykk, kommer i slutten av året. Resten av året stjeler vi fra kommende generasjoners ressurser. Hadde alle i verden levd på så stor fot som vi gjør i Norge ville overforbruksdagen kommet i midten av april. Denne ned-diskonteringen av framtidig liv er ikke moralsk bærekraftig, og det er ikke moralisme å påpeke dette. I 2050 er vi kommet dithen at vi ikke lenger tømmer kontoen for de som skal leve her i år 2100.

Og det skal leve noen her også i år 2500 – og etter det. Vi mennesker har en kort tidshorisont, gjerne omkring 20-30 år fram viser det seg. Markedets problem er at investeringer gjerne skal gi avkastning umiddelbart, i alle fall er det vanskelig å investere i avkastning i år 2050 – så langsiktig er ikke en gang Oljefondet. Det er kanskje det store paradigmeskiftet næringslivet trenger. Hvordan kan man faktisk investere for framtiden og få annet enn moralsk avkastning i belønning? Kortsiktigheten er også demokratiets akilleshæl, for både politikere og velgere forholder seg helst til fire-års sykluser. Så det er ikke ett, men heller ikke umulig. Det umulige blir mulig når mange nok vil det. 2050 er rett rundt hjørnet, så vi må tenke forbi dette også, inn i framtiden. Vi må, som den australske filosofen Roman Krznarik anbefalte i sin bok Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden, ha et 7 generasjoners perspektiv. Det kan vi få til om vi handler til beste for våre barnebarn, og de igjen handler til beste for sine barnebarn. Da er vi nesten der.

I 2050 er tiden inne for å erkjenne at det som gir oss glede og gode liv er nettopp de rike liv med enkle midler. Om det å delta i det vippepunktet som bringer oss dit til 2050 vil også gi en følelse av mening. Det er ingen liten bonus.

Dag O Hessen, juni 2025