Klarsynte næringslivsledere og kunstig intelligens endret fremtiden

Bente Sollid, styreproff og teknologi-gründer

Jeg sitter her på en fortauskafé i Paris, solen skinner, og det er behagelige 27 grader i luften. En stille bris rusker forsiktig i trærne langs Champs-Élysées. Det kunne ha vært så mye verre. I årene etter 2020 var prognosene for fremtiden dystre – Paris kunne lett ha vært et glohett sted med temperaturer på 44 grader eller mer på denne tiden av året. Men vi klarte det. Vi holdt oss under 1,5 graders oppvarming.

Verden har blitt et bedre sted å leve, men ikke på grunn av politikerne. Det var andre krefter som ledet an. Historien om hvordan vi reddet planeten starter ikke i parlamenter eller presidentpalasser, men i laboratorier, datasentre og styrerom.

Det var forskere, visjonære næringslivsledere og innovatører som banet vei. Kvantemodeller, i samspill med avanserte språkmodeller, revolusjonerte hvordan vi tok beslutninger. Disse modellene klarte det vi mennesker ofte feiler i – å se helhetlig, å tenke langsiktig, og å veie komplekse faktorer opp mot hverandre. De hjalp oss med å forstå konsekvensene av handlingene våre før vi satte dem ut i livet.

Da håpet begynte å briste og vi lå bak klimamålene rundt 2024, oppfordret jeg innstendig i alle mine foredrag at teknologi-transformasjonen krever at vi har en strategisk forståelse for hvordan fremtiden blir, at vi skaper en sterk kultur for innovasjon og gjennomføringsevne. For sterke teknologier skaper endring, de destruerer alt som ikke har livets rett. Og i 2050 kan jeg se meg rundt og slå fast; virksomheter som ikke klarte å utvikle digital og grønn konkurransekraft – de er ikke blant oss lenger. I stedet ser jeg helt nye virksomheter, drevet frem av fremragende forskning i tett samarbeid med næringslivet, som bygger på de mest avanserte teknologiske gjennombruddene og løser utfordringer vi tidligere trodde var uoverstigelige.

Elektrifiseringen av transport, industri og bygg ble fullført langt raskere enn noen kunne forutsi. Innen 2035 var alle verdens store byer drevet av karbonfrie energikilder. Nullutslipps fly var standard, og skipsfarten – som tidligere var en klimaversting – opererte utelukkende på grønt hydrogen og ammoniakk. Dette skjedde ikke fordi politikere nødvendigvis var visjonære, men fordi næringslivet tok ansvar, inspirert av EU og andre byråkratiske institusjoner som satte standarder verden fulgte.

Ansvarlige selskaper, kloke ledere

Det var de ansvarlige selskapene, med visjonære eiere og ledere, som drev oss fremover. De forsto at bærekraft ikke bare var en moralsk nødvendighet, men en økonomisk mulighet. Store aktører innen teknologi, energi og finans samarbeidet for å oppnå FNs bærekrafts mål. EU satte standarder som inspirerte andre regioner til å følge etter, og globale initiativer ble drevet av felles målsettinger fremfor nasjonale særinteresser.

Politikere som disset unge, modige klimastemmer som Greta Tunberg, er heller ikke blant oss lenger. Vi har fått en yngre, mer mangfoldig ledelse i verden. De var generasjonen som enda ikke hadde kommet til makta da COP29 ble arrangert i Baku i 2024. Jeg har hele tiden visst at det kom et sterkere og mer ekte klimaengasjement bak min egen generasjon – og ja, de har vokst opp med teknologi – så derfor ble det helt naturlig å tenke at transformative teknologier fikk en avgjørende rolle for å komme i mål.

Hva vi fortsatt ikke har løst

Til tross for alt vi har oppnådd, gjenstår det utfordringer. Klimaflyktninger er fortsatt en stor belastning, og til tross for at vi har stabilisert klimaet, ser vi fortsatt økosystemer som sliter med å komme seg etter tidligere ødeleggelser. Vi har ikke klart å reversere alt tap av biologisk mangfold, og flere arter har forsvunnet for alltid. Selv om vi har avanserte teknologier, kan de ikke bringe tilbake det som allerede er borte.

I tillegg må vi fortsatt navigere spenningene mellom nasjonalstater som kjemper om de resterende ressursene, som vann og mineraler. Den politiske viljen til å samarbeide er langt fra perfekt, og geopolitikkens spill gjenstår som en risiko for fremtidig ustabilitet.

Veien videre

Når jeg ser fremover, er det klart at vårt største ansvar fremover er å bygge videre på det vi har lært. Teknologi alene kan ikke løse alt – det kreves en fortsatt innsats for å dyrke etikk, ansvar og global solidaritet. De kommende tiårene må vi sette søkelys på å sikre at alle får tilgang til de teknologiene som kan løfte samfunn og mennesker. Og vi må aldri glemme naturens egenverdi – at vi er forvaltere, ikke herskere, over denne planeten.

Her i Paris, på denne deilige høstdagen i 2050, kan jeg ikke annet enn å føle takknemlighet. Vi tok ikke alt for gitt. Vi gjorde de riktige valgene, ikke alltid fordi vi var kloke, men fordi vi hadde verktøyene som hjalp oss å være det. Tenk, dette kunne vært en annen historie. Heldigvis ble det ikke slik.

Paris, 2050