Helge Jordheim: Kraften i historien

Fra et sted i fremtiden, for eksempel i 2050, skriver historikerne, mine fremtidige fagfeller, fortellingen om hvordan vi kom dit. De skuer tilbake på 2025, et kvart århundre tidligere, og spør hva slags øyeblikk eller epoke dette var i Norges og verdens historie. Hva var betydningen av 2025? Hva skjedde da som preget historiens gang? Akkurat hva de forteller, kommer selvfølgelig veldig an på hva de ser rundt seg. La oss for anledningen si at de lever i et Norge som har greid å kutte karbonutslippene, stoppe nedbyggingen av naturen og skape et sirkulært og utslippsfritt samfunn.

2025 var året da det snudde. Verden var på full fart mot stupet. Stormakter som Russland og USA tok seg til rette, trakk seg fra internasjonale avtaler om fred og klima. Flere land utnyttet muligheten til å angripe sine naboer, mens verden så på i sjokk. Polene smeltet, havene steg, skogene brant, mennesker døde. Men parallelt, mer i bakgrunnen, var en annen tid i emning.

En av historikerens sikreste metoder for å håndtere fortida er å dele opp historien i perioder, korte eller lange, gi dem navn og betydning. I 2025 begynte en ny periode i Norges og verdens historie. I nyere historieskriving har tiåret 2025-2035 fått navnet «det store kraftskiftet», modellert over betegnelsen «det store hamskiftet», som ble introdusert av historikeren Inge Krokann i 1942, for å beskrive overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn i Norge i annen halvdel av 1800-tallet.

Man kunne lett tro at betegnelsen dreier seg om overgangen fra fossil til fornybar kraft, og det gjør den jo også i noen grad. Dette var tiåret da solkraft endelig ble verdens viktigste kilde til elektrisitet, drevet fram av billig kinesisk teknologi. Kjernekraft kom inn for fullt, ved hjelp av små, portable produksjonsenheter, finansiert av de store techselskapene.

Men for å analysere det store skiftet som var i ferd med å utspille seg, måtte «kraft» forstås bredere. I 2025 var «bærekraft» på ingen måte et nytt begrep. Langt derifra. Siden 2015 hadde ordet dominert samtalen om klimaendringer og naturtap og arbeidet med å møte disse globale utfordringene, ikke minst gjennom FNs mye omtalte 17 bærekraftmål. Men i 2025 hadde lufta gått ut av bærekraftbegrepet. Sakte, men sikkert hadde det forsvunnet ut av strategidokumenter og politiske festtaler. Som følge av den tiltagende geopolitiske ustabiliteten hadde «beredskap» dukket opp som tidens nye løsen. Men igjen, dette var bare på overflaten.

Å rekonstruere akkurat hvordan begreper endrer seg og begynner å virke i samfunnet på nye måter er ingen enkel oppgave. Men effektene var tydelige nok. I løpet av kort tid hadde begrepet «kraft» gått fra å handle utelukkende om elektrisk kraft til å betegne mye mer omfattende samfunnsmessige prosesser – teknologiske, økonomiske, psykologiske, kulturelle, kreative, kunstneriske og politiske. Modellen var «bærekraft», kraften til å bære – men språket tilbød også andre muligheter: «tankekraft», «drivkraft», «dømmekraft», «motstandskraft», «arbeidskraft» osv. Fra 2025 og framover spredte disse ordene seg som ild i tørt gress, og nye ble skapt.

Tidligere hadde forståelsen av alt levende, i fortid, nåtid og fremtid, som én felles, sammenhengende kraft vært forbundet med religiøse og mytiske verdensbilder, ofte forvaltet av mindre folkegrupper som levde i utkanten av det globaliserte samfunnet. Men samtidig hadde det mangeårige arbeidet med bærekraft i det stille beredt grunnen for et beslektet begrep om kraft, som gikk til kjernen av den globaliserte verden.

Overraskende nok hadde næringslivet gått foran. I stadig mindre grad fokuserte næringslivslederne på konkurranse, et nullsumspill med bare én vinner. I stedet begynte de å snakke om samarbeid, at ingen vant om ikke alle vant. Adam Smith kom tilbake på moten. Men i stedet for “mar usynlige hånden” snakket de nå om “den usynlige kraften”, kraften i samarbeid.

Men også andre steder i samfunnet antok “kraft” nye betydninger. “Hjernekraft” erstattet “kunstig intelligens”, som så lett kunne misforstås. Målet med de nye teknologiene var jo til syvende og sist å forløse nye krefter i den menneskelige hjerne og å koble oss sammen på tvers av språk og geografiske avstander. Et nytt begrep dukket også opp: “naturkraft”, i stedet for den engelskspråklige blødmen ecosystem services. Det var jo i naturen den egentlige bærekraften fantes. Naturen bærer oss, så sant vi lar den gjøre det – i stedet for å tro at vi skal temme den, en misforståelse som nå hadde vart minst et halvt årtusen.

På den måten fant man tilbake til kraften i det kollektive, i fellesskapene, på tvers av gruppeinteresser, både lokalt, nasjonalt og globalt. Alle former for polarisering, mellom fattig og rik, nord og sør, høyre og venstre, kristne og muslimer hadde systematisk svekket det globale samfunnets kraft til å bære, til å løfte, til å endre. Sakte, men sikkert gjenfant verden denne kraften. Gamle multilaterale organisasjoner, som FN, ble reformert, gjort handlekraftige og effektive, og nye ble grunnlagt, særlig i det globale sør, der en ny generasjon ledere fant sammen i arbeidet med å dekolonisere økonomien og politikken og ta globalt ansvar.

Samtidig ble nye vitenskapelige metoder tatt i bruk for å måle produksjon, oppsamling og bruk av kraft, på tvers av alle slags dynamiske prosesser og materialer, både organiske og anorganiske. Forskerne som bidro med denne kunnskapen, kom fra systemteori, klimavitenskap og kybernetikk, men også fra samfunnsteori, lingvistikk og historie. Ny regnekraft, basert på kvanteteknologi, ble tatt i bruk for å måle og predikere behovet for og bruken av kraft. Etter hvert fikk land og byer sine kraftbudsjett, som omfattet både elektrisk, intellektuell, politisk og økologisk kraft, og som viste om man gikk i minus eller pluss. I starten viste kraftbudsjettene store underskudd, som etter hvert ble snudd til like store overskudd. Kraftoverskudd ett sted i det globale systemet ble redistribuert til et annet sted.

I ettertid var det lett å se hvordan dette «store kraftskiftet» hadde endret verden og Norge. Landet hadde alltid vært en kraftnasjon, basert på fossefall i rør og etter hvert olje og gass. Men nå hadde denne betegnelsen også fått en videre betydning. Norge hadde gjenfunnet kraften til å bygge samfunnet, men også motstandskraften til å stå imot polarisering, undergraving av demokrati og ytringsfrihet og techoligarkenes hegemoni. Lokalsamfunnene og lokaldemokratiet stod sterkere enn noen gang, bygd på sirkulære kraftnett, som hele tiden sendte kraften dit hvor den trengtes mest, enten det var elektrisk kraft, arbeidskraft eller tankekraft. Landet gjenoppdaget samtidig sin egen superkraft: tillit – mellom borgerne selv så vel som mellom borgere og styresmakter.

Hvordan kom vi hit? Enda har historikeren bare forstått hvordan det hele begynte, i påvente av mer skrivekraft.

Helge Jordheim, januar 2026