Fortelling av Anne Helene Wirstad, Suntean AS / Omstillingskooperativet

Veien mot en regenerativ fremtid

2020-tallet var preget av kriser, krig og konflikt, og økosystemene på land og i vann var sterkt truet.

Negativ nedbygging av natur og sårbar skog basert på monokultur hadde fortrengt mye av biomangfoldet i landet.

Landbruket slet med lave marginer og ekstremvær. Landet var i dyp importavhengighet og beredskapen på et kritisk lavt nivå.

Mange følte seg fremmedgjort i en forbrukskultur som aldri gjorde dem lykkeligere, opplevde utenforskap, tap av meningsfull hverdag eller angst for fremtiden.

Eldre og uføre var sårbare i et velferdssystem under press fra mange hold.

Politikere, industri og private bidro i økende grad til omstillingen de visste var nødvendig, og i skyggen av krisefortellingene vokste spirene til noe nytt.

Særlig var arbeidet til Bærekraftige Liv, Regenerativ Fremtid nettverket og Karen O’Brian ved Universitetet i Oslo viktig for å styrke omstillingsbevegelsen.

Små og store initiativer med kreativitet i nye og gamle løsninger begynte å utvide grensene for hva som var mulig, og viste at menneskers påvirkning på planeten kunne omvandles til positiv.

Teknologien som åpnet dører

En annen katalysator for endring ble en banebrytende såpeskumsteknologi.

Såpeskum kunne fylles i tykke gjennomsiktige vegger etter behov for å holde varmen ute eller inne, og ga rikelig med lys selv med isolasjonen på plass.

Det som i utgangspunktet var bobleisolerte bygg, ble forvandlet til et helt nytt rammeverk for matsikkerhet, energi, kretsløpsløsninger og nye former for bosetninger.

Det handlet heller ikke bare om svært kostnadseffektiv isolasjon, men om å lagre og flytte solvarme til vannbasert energilagring. I dag er dette brukt til alt fra nødstelt og glamping, bolighus, veksthus i alle størrelser, landbruksbygg, skoler og industritak.

Smarte fremgangsmåter for å løse utfordringene i tidligere prosjekter ga til slutt muligheten selv for helt lukkede veksthus hvor plantenes transpirasjon kondenseres og samles opp. Slike veksthus ble også effektivt brukt til å omdanne CO₂ fra industri til biomasse.

I slike bygg kun man ikke bare produsere varmekrevende vekster hele året, men også produksjon av alger og sopp fikk en kraftig oppsving grunnet redusert energibehov – og nettopp algene skulle vise seg å utløse en kjedereaksjon av muligheter.

Med alger fulgte enda mye mer effektiv omdannelse av solenergi og CO₂ fra fabrikker for bruk til vannrensing, jordforbedring, biogassforsterkning, bioplast, helseprodukter, fôr og en helt ny industri for desentralisert hydrogen.

Større algeanlegg ble brukt for drivstoff, også til fly.

Luftskip kom for fullt tilbake, for slik isolasjon ga mulighet for å blande vanndamp inn med annen løftgass.

Kolonihager, kultur og fellesskap

Nettverk av foretak, foreninger og bosetninger vokste frem med samhandling som drivkraft.

Med mulighet for både komfort og høy selvforsyningsgrad med lave investeringsbehov, samt fleksible jobbmuligheter som kombinerte digitalt, praktisk og kreativt arbeid, vokste nye boformer med høy grad av fellesskap frem. Det var klynger med rimelige småhus, kolonihager og minihuslandsbyer koblet til større fellesarenaer - bygget for deling, læring og lavt ressursforbruk.

Biologiske vannrensingsanlegg som Hjertefølgerne i Bodø hadde installert i sin dome er kopiert mange av disse stedene, men nå med bedre løsninger for selve veksthuset. Andre klyngetun har felles algebaserte utslippsanlegg.

Forskning på reguleringsplanen i Wales med navn One Planet Development initiativer hadde tydeliggjort hvilket potensial som lå i naturnære og miljøfokuserte bosetninger, og prinsippene ble implementert i Norge.

Det ble etablert grønne bo- og arbeidskollektiv som koblet grønne gründere, bønder, forskere, teknologer, næringsliv, myndigheter og lokalsamfunn til aktiviteter innen kultur, dyrkning, helse, miljøvern, omsorg og utvikling av grønne mikrobedrifter.

Det bidro til at det nå er yrende liv i tidligere fraflyttingstruende samfunn.

Det balanserte ikke bare samfunnsutviklingen, men de nære fellesskapene

de skapte ble også et vern mot ensomhet og en plattform for utfoldelse og

kreativitet. Sammen bygde de næringsvirksomhet som reduserte problematisk forbruk, nytt engasjement og fremtidshåp.

For mange ble dette inngangen til en ny livsform der frihet, selvforsyning og mening var viktigere enn statusjag.

Vakre selvbygger- og prefabrikkerte boliger med alle slags byggmetoder finnes i dag mange steder i egnet eng, jordkanter og utmark, opp i trekronene eller delvis gravd ned i bakken og knapt synlig bak gress og mose. De fremstår i dag som oaser av liv og farger med selv tropiske hager selv i de kaldeste deler av landet.

Kuer har sammen med gamle raser av geiter, sau og gris beitet ned overgrodde landskap. Styvingstrær er tilbake som viktig del av vinterfôret. Budeiekulturen blomstrer til på ny, og insekter og fugleliv florerer som aldri før.

Kunnskap fra mange ulike hold er forent og løftet frem. Spesielt viktig var Norsk Permakulturforening, KVANN og Norsk Sopp- og Nyttevekstforenings bidrag til at naturens egen intelligens ble satt i sentrum.

På gårder og utkantstrøk rundt om i landet oppsto et pulserende samspill mellom lek, permakultur og grønn næring. Mange gjør-det-selv teknologier ble tatt i bruk med enkle midler for å nyttiggjøre energi fra sol, vind, vann og kinetisk energi lokalt. Mye av produksjonen er automatisert.

Festivaler, markeder og læringsprosjekter skapte både inntekter og inspirasjon, og aktiviteter innen miljøvern, reparasjon og gjenbruk fikk en kraftig boost.

Plattformen Norske Gårder integrerte alt av informasjon om varer, aktiviteter og kulturtilbud og ble en viktig kommunikasjonsportal for å dra dette opp.

Disse nye bo- og arbeidskollektivene fikk optimismen i samfunnet tilbake, og har samtidig redusert boligpresset i byene.

Matskogens muligheter

Omstillingen endret ikke bare livene til menneskene, men også landskapet.

Matskoger ble muliggjort av disse nye bosetningene, hvor frukttrær, nøtter, bær, sopp, urter, blomster, grønnsaker og vinranker ble samplantet for høy produktivitet og miljøgevinst. Det ble skoghager rundt om i alle fylker lignende den Eirik Lillebo Wiken hadde skapt i Alvestien i Øystese, Miracle Farm i Québec, som den bugnende fjellhagen til Zepp Holzer i Østerrike og Louis de Jeager rundt om i Europa.

For raskere etablering ble vekstene ble forkultivert i disse nye veksthusene, næret av alger, utskiftningsvann fra fiskeoppdrett og oksygenert med nanobobler.

Regenerative tiltak som biokull, alger, steinmel og mycelia ble jorden igjen levende. Der granplantasjene tidligere hadde stått tett og mørkt, vokste nå mangfoldige, motstandsdyktige økosystemer.

Insektslivet ble tydelig stimulert av mangfoldet. Fuglebestanden ble gjenopprettet

Matskogene viste seg å fange mer karbon enn tradisjonell skogplanting og ble et kraftfullt svar på klimaendringene, og er en viktig del av landet selvforsyning av mat.

Helse, omsorg og læring

Den dypeste transformasjonen kom innen helse og livskvalitet.

Blomster, urter, sopp, alger og grønnsaker, fermentert mat, frekvensterapi, tilhørighet og natur fikk på nytt plass som våre viktigste kilder til velvære og helse.

Familier fikk tilgang til landsbyfellesskap der lek som læring fremmet undring, ansvar og samarbeid i en kultur som la vekt på hver enkelts egenkraft.

Eldreomsorg og tilbud for andre omsorgsgrupper ble integrert på ulike måter.

Digitale verktøy ble brukt til lek og spenning i skog som blandet naturformidling og kreativ utfordelse på en måte som engasjerte unge til å komme ut av spillrommene.

Resultatet var dramatisk redusert press på helsevesenet, og økt læring og livsglede.

Dialog og drivkraft

På Brekke Gård i Sande, synlig fra E18, sto den karakteristiske gildehallen som mange lenge hadde undret seg over hva var.

Dette ble et nasjonalt møtested for idéutveksling og samarbeid om grønn landbruksindustri, økoturisme og en helt ny økonomiforståelse sammen med jevnlige øko-markeder, familiefestivaler og fortellerkunstarrangement hvor lek og læring går hånd i hånd.

Dialog på tvers av ideologi, samfunnslag og ekkokammer ble fasilitet av metoder som Open Space konferanser (hvor deltagerne selv bestemmer agendaen og delt i grupper for å gjøre det enklere å finne andre med samme interessefelt). World Cafe og tradisjonelle Ting-møter ble også arrangert jevnlig. Slike arrangement bidro vesentlig til å bevare bredden i perspektiv, få nye stemmer frem og løse konflikter.

En lavbudsjett docudrama med tittelen What IF ble utviklet her. Den promoterte de fremste fremtidsprosjekter som allerede var i gang på morsomt vis, og nådde bredt ut til befolkningen.

Hovedkarakterene var to rebelske romvesener som hadde kapret et romfartøy og kommet hit for å finne ut om det virkelig sto så dårlig stilt til her nede at prosjektet Jorden måtte avsluttet så det ikke ødela balansen i resten av universet. De dro tilbake i oppdrag for å gi menneskeheten mer tid til å komme seg på rett kjøl. Det klarte de.

Viktige vedtak

Som en pragmatisk løsning tillot Stortinget til slutt bruk av gass med 90% karbonfangst for strømproduksjon til sokkelen. Dette var en selvfinansierende løsning som kuttet norske utslipp på kortere tid enn forventet. Til tross for at det ikke var en fornybar energikilde, var det en ansvarlig måte å kutte egne utslipp raskt og sikkert med større global effekt fordi mer vannkraft kunne sendes til utlandet. Det ga også tid til å få på plass løsninger som sikret at omstillingen på fastlandet ble foretatt uten store negative konsekvenser for natur eller nasjonal og privat økonomi.

God balanse på sentrale og desentraliserte løsninger for energiproduksjon (både bølgekraft, geotermisk, kjernekraft og mange nye), energieffektivisering, forlenget holdbarhet på produkter, gjenbruk og økt forbrukerbevissthet har vært viktig for bevaring av natur.

Det samme har bruk av nanoboble teknologi for å oksygenere vann, elver og fjorder tilbake til livskraftig tilstand.

Forsoning med realitenene

I dag, i 2050, er resultatet synlig over hele verden. Omstillingen gikk bedre enn forventet.

Mange spennende initiativ viser hvordan mennesker kan leve i samklang med naturen i både by og bygd med regenerative metoder og sirkulær økonomi.

Mye av det som lenge var ørken er i dag frodige landskap. Bosetninger er muliggjorde også andre steder hvor vannmangel tidligere var et problem. Mange nye flytende bygg, landsbyer og grønne industrianlegg er også etablert rundt om i verden.

Norge er ikke lenger oljelandet i Europas utkant, men har blitt et internasjonalt laboratorium for regenerativ samfunnsutvikling.

Kompetanse på tekniske installasjoner, automasjon, produksjonsmetoder og prosesser for regenerative systemer er en viktig eksportvare.

Våre kooperative modeller, desentraliserte matsystemer og naturbaserte sosialordninger er kjent som «den norske overgangsmodellen» og ansett som ett av de mest vellykkede eksempler på hvordan rike land kan tilpasse seg en bærekraftig fremtid uten å miste velferd – tvert imot, ved å styrke den.